Kristiansands Skruefabrikk & Mek. Verksted AS

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk

KSMV - Historie

E-post Skriv ut PDF

Kristiansands Skruefabrikk & Mekanisk Verksted AS

Kristiansands Skruefabrikk & Mekanisk Verksted AS (KSMV) ble grunnlagt av mandalsmannen Otto H. Holte. Han var født på Holte i Halse i 1885.

Det skulle snart vise seg at Otto var en iherdig og flink kar. Sin barneskole fikk han på Hesland, hvor de var så heldig å ha Nils Mesel til lærer. Han var så ivrig etter å gi elevene best mulig utbytte av skolen at han til og med gav dem hjemmelekse i sommerferien. En dag i ferien måtte de møte frem til avhøring og levering av skriftlige oppgaver. Otto ble konfirmert i Mandal i 1900.

Ottos far - Rasmus, var sjømann og mye på langfart, og det ble mest moren Alette, som stod for gårdsdriften på Holte. Etter Ottos konfirmasjon fikk moren mye hjelp av ham med gårdsarbeidet. Hans pågangsmot var stort, slik at han også tok på med nydyrking og veiarbeid. Men gårdsarbeidet hans varte ikke så lenge. Etter et år begynte han som læregutt hos mekaniker Karl Kaddeland, Mandal (verkstedet som senere ble overtatt av Buø).

Lang og strevsom vei

Med dette hadde Otto Hansen begynt på veien som førte frem til karriere. Men veien var lang og strevsom. Kaddeland hadde den første dreiebenk for metall i Mandal. Dette var før den elektriske kraften var kommet, så to læregutter måtte trekke dreiebenken.

Arbeidstiden var fra kl. 6 til kl. 18, med til sammen to timers pause, altså 10 timers arbeidsdag, og lønnen var 4 øre timen for læreguttene. Da Otto hadde vært i lære et par år fikk Kaddeland arbeidet med å sette opp maskiner og røropplegg på Bjelland meieri. Dette utførte han sammen med sine læregutter.

Senere måtte noe repareres av dette, og Otto reiste opp til Bjelland på sykkel, med et 6 meters 1 toms rør, og verktøykasse. Han bodde på et lafteloft i Kyllinggata da han var læregutt. Han hadde fått en skomaker til å sy seg et par fettlærstøvler, men da han var hjemme på Holte en helg, hadde rottene til hans fortvilelse begynt å spise på støvlene.

Hver helg reiste han hjem, og fikk som regel med seg tilbake et spann kjøttsuppe og poteter som han skulle ha til middag i uka, men brød kjøpte han selv. Kaddeland gjorde mye for sine læregutter så de ikke bare lærte sitt fag, men også fikk en god start på livet.

Sparte til Amerika-billett

Mens Otto var læregutt gikk han samtidig på kveldstid på Mandal Tegne- og Aftenskole. Da læretiden var slutt i 1905 hadde han 10 øre timen, og han hadde utrolig nok spart seg penger nok til en USA-billett. Han var faktisk i Amerika to ganger, og første gangen reiste han over i 1905. På turen fikk han kontakt med en som kunne litt engelsk, og så fikk han lært litt av det. Da han kom til Brooklyn traff han Nils Håland, far til kjøpmann Olav Håland. Otto Hansen fikk arbeid på jernbaneanlegget i Hoboken. En gang stod han på et stillas da et tog kom feiende inn på feil spor. Han måtte hive seg ned for ikke å bli drept, men skadet seg noe, og kom på et tvilsomt hospital hvor det lå rader av syke og skadde mennesker på en svær sal. Han la merke til at sykepleierne kom og la tepper over ansiktene på den ene etter den andre og bar dem ut. Han syntes dette så ille ut, men heldigvis var han ikke selv verre skadet enn at han raskt kom ut derfra.

Nils Håland som var arbeidsformannen hans, var til god hjelp for ham på mange måter, og han fikk også ledet ham inn i det kristne miljøet der.

Etter en stund fikk han lyst til å få arbeid innen maskinfaget, og han reiste til Pittsburg hvor han fikk arbeid som verktøymaker. I 1908 reiste han hjem igjen til Norge. Meningen var at han skulle drive gården på Holte sammen med sin far. Men det ble heller ikke nå så mye gårdsdrift, for straks han var kommet hjem fikk han forespørsel om han ville begynne på Tjomsland Motorfabrik. Tjomsland skulle lage motorer til småbåter.

Otto Hansen ble der bare et år, så gikk ferden over Atlanteren igjen. Denne gang til Detroit, hvor han tjente meget godt i eksperimentavdelingen til bilfabrikken Hudson. I 1912 hadde han tjent seg opp så mye at han reiste hjem til Norge for godt. Han ønsket å begynne med virksomhet for seg selv, men nyetablering har til alle tider vært forbundet med vanskeligheter. Han henvendte seg derfor til sin gode venn og tidligere arbeidsleder Nils Håland. Han hadde vært i Norge en tid, og var nå daglig leder ved Søndenfjeldske mekaniske Verksted, Kristiansand (senere P. Høyvold mek. Verksted). Otto Hansen fikk tilbud om jobb som formann i maskinverkstedet, hvilket han takket ja til.

Startet eget verksted

I 1918 var planen klar for egen virksomhet, og han startet opp med 4-5 mann i noen små lokaler i Kongens gate i Kristiansand under firmanavn Kristiansands Skruefabrik & motorverksted. I 1920 ble virksomheten flyttet til Holbergs gate 9, og firmanavnet ble endret til Kristiansands Skruefabrik & mek. Verksted - O. Hansen. De to årene som var gått fra starten var forholdsvis tunge, men bedriften hadde noenlunde funnet sin form.

Kundekretsen vokste, og det ble behov for flere fagarbeidere. Skrueproduksjonen var fabrikkens hovedinteresse, men det ble aldri masseproduksjon. Derimot ble det produsert atskillige spesialskruer, snekkeskruer, matningsskruer, transportskruer o.l. Som en kuriositet kan nevnes at en skrue hadde en lengde på 24 meter og diameter på 550 mm. I tillegg dreide det seg om vedlikehold og reparasjoner av maskinelt utstyr for private kunder så vel som offentlige institusjoner. Bedriften ble i lange tider betraktet som en servicebedrift, noe som sjefen så vel som de ansatte var fullt innstilt på.

Gjennom de harde "tredveåra" og likeledes under krigen var småreparasjoner stadig en del av virksomheten. Stort sett nok lite økonomisk lukrativt, men det var i høy grad med å skaffe bedriften den goodwill den fikk.

God kvalitet og tilfredse kunder

Otto Hansen var sjefen, og det ville han være, men på sin spesielle måte. Han forlangte innsats av den enkelte, men alle var klar over at de tyngste takene tok han selv. Han gav råd når det var behov, men tok også gjerne selv imot råd fra sine ansatte. Målet var alltid god kvalitet og tilfredse kunder. Bedriften fikk på denne måten en svært stabil arbeidsstokk og en solid kundekrets.

Det bør nevnes at bedriften fikk glede av å få som kunder og medarbeidere en helt spesiell type mennesker - nemlig oppfinnere og pionerer som satset på å løse problemer sammen med Skruefabrikkens folk. En av disse var en interiørarkitekt som hadde tanker om å produsere møbelplater. Skruefabrikken laget da hele produksjonsutstyret for ham.

Ståle Erland tok verdenspatent

Det må også nevnes at Skruefabrikken fikk besøk av en som tidligere hadde vært treskomaker. Han hette Ståle Erland og var fra Sør-Audnedal. Han arbeidet på et sagbruk i nærheten, og hadde stadig forslag til forbedringer av maskiner og redskaper. Han hadde fått patent på en laftemetode, og var i ferd med å studere ut en helautomatisk laftemaskin. Nå var ikke konstruksjonstegning Ståle Erlands sterkeste side, så Skruefabrikkens arbeidsmetoder passet ham utmerket. Når hverken ord eller skisse kunne klargjøre tingene, laget han ofte en modell i tre. Kanskje litt tungvint, men han visste hva han måtte ha.

Prototypen ble bygget på Skruefabrikken, og Erland fikk verdenspatent på maskinen. Senere ble flere maskiner bygd, men da etter fagmessig utførte tegninger. Samarbeidet med Ståle Erland hadde mye å bety for Skruefabrikken.

Han fortsatte så sin karriere som maskinkonstruktør, og fra å bygge laftemaskiner gikk veien raskt til parkettproduksjon. Han ble engasjert av Boen Bruk A/S og bygde opp et produksjonsutstyr som vakte internasjonal beundring. Alt mekanisk materiell ble produsert og levert av Skruefabrikken. Etter dette ble Ståle Erland ansatt i en god stilling ved Boen Bruk A/S.

Otto Hansen var godt samfunnsorientert og hadde klar politisk holdning, men tok aldri selv del i politikk eller annet organisasjonsarbeide. Hele hans innsats var konsentrert om verkstedet, hjem og familie. Hagearbeidet rundt privathuset på Nedre Lund var han svært glad i. Likeledes var kjærligheten til berndomshjemmet på Holte, til skog og mark usvekket tross mange års aktivt liv i industrien.

Fagforeningskamp

De harde "tredveåra" ble sterkt merkbare i Skruefabrikken. Betydelige tap på kunder, og et visst press fra organisasjonshold som følge av politiske brytninger, reduserte arbeidseffekten. Ingen i firmaet var organisert, og bedriften var heller ikke med i Arbeidsgiverforeningen. Det foregikk en tid en ganske hard kamp mellom den faglige samorganisasjon og Skruefabrikken. Hvem som vant og hvem som tapte ble aldri senere nevnt, men det ble arbeidsro og tilliten var gjenopprettet. Otto Hansen ble ved en senere anledning omtalt i dagbladet "Sørlandet" med henvisning til feiden som hadde foregått, med følgende: "Vi ble ikke enige, men han kjempet alltid med blanke våpen."

I 1933 begynte sønnen Erling i bedriften, og fra 1935 og utover ble det investert i nye maskiner og sveiseutstyr, og bedriften ble dermed i stand til å konkurrere på andre markeder. Utstyr og lokaler ble utnyttet maksimalt, og det var en meget positiv holdning i arbeidsstokken.

Så kom 1940 med krig og okkupasjon. Minimal tilgang på råvarer, og ingen mulighet for noen fornyelse av maskinparken. I tillegg et betydelig press fra "herrefolket" førte til at produksjonen ble omlagt til en annen kundekrets, nemlig bilverkstedene. På dette tidspunkt gikk Erling Holte inn som medeier i bedriften og overtok samtidig en del av ledelsen. Faren kunne dermed konsentrere seg om det som interesserte ham mest, nemlig arbeidet med dreiebenken.

Ombygging av bilmotorer fra bensindrift til vedgass skaffet mye arbeid, og selv om bilparken ikke var stor, så var det betydelig kamp for å holde den i gang. Stor belastning på materialet og ingen tilgang på reservedeler gav også andre, nye oppgaver. På dette tidspunkt kom Otto Hansens erfaring fra tida ved Hudson bilfabrikk spesielt til nytte. Maskiner og utstyr passet i noen grad til oppdragene, og arbeidsstokken så nok litt sport i å holde flest mulig biler i gang. Ofte måtte det improviseres. Produktene ville neppe ha holdt for dagens kontroll. Men det var krisetider. Varemangel på alle områder gjorde folk oppfinnsomme, og oppdragene varierte fra symaskinreparasjoner til bygging av trekullmiler. De ansatte fikk dermed en meget allsidig praksis i disse årene.

Skruefabrikken kom forholdsvis greit gjennom krigsårene, selv om det var episoder ingen satte pris på. Men det var også tilfeller der et kundeforhold ble til varig vennskap. Maskinparken var nedslitt, og lokalene lite skikket til fremtidig drift. Det ble imidlertid planlagt ny utvidelse. Den første nye dreiebenken ble kjøpt i 1946. Gammelt utstyr ble rustet opp, og i takt med ordretilgangen, som de første etterkrigsårene var kolossal, ble maskinparken fornyet og utvidet.

Kongens fortjenestemedalje

Selv om Otto Hansen var eldstemann i flokken, var han fremdeles primus motor. Han ble fort fortrolig med moderne utstyr, og gledet seg over fremgangen. Ved fylte 70 år overlot han bedriften til Erling Holte, men fortsatte trofast ved dreiebenken. Ved fylte 80 år ble han tildelt Kongens fortjenestemedalje etter 65 år i maskinfaget.

Otto Hansen betraktet hele livet som en gave, men han var spesielt glad i å stå ved dreiebenken. Da han var langt oppe i årene var det en som sa: "Blir du ikke lei av å stå ved dreiebenken?" Svaret kom kontant - "Nei, jeg gleder meg bare til i morgen!" Som de aller fleste bedrifter og foretak, har Skruefabrikken også hatt perioder i motbør. Men like sikkert som problemene meldte seg, var arbeidsstokken beredt til å kjempe for firmaet og arbeidsplassene sine. Kampen, samholdet og tillitsforholdet mellom ledelse og det øvrige mannskap inspirerte til økt innsats og nye landevinninger. I så måte et bevis for grunnleggerens tro på bedriftsdemokrati.

I 1958 ble storparten av virksomheten flyttet over i moderne lokaler i Tors gate 34, mens 7-8 mann fortsatte i Holbergs gate 9. Trafikken i Kvadraturen ble imidlertid så stor at den var et direkte hinder for transport av varer til og fra verkstedet, og de gamle tradisjonsrike lokalene måtte omsider forlates. I 1967 ble firmaet omgjort til aksjeselskap med Erling Holte som disponent. Det nære samarbeidet mellom far og sønn var givende, og når sønnen fort fant nye nisjer i markedet, var det muligens farens visjoner som ble virkelighet.

Otto Hansen fortsatte ved dreiebenken til han var 83 år. Etter det var han periodevis på Holte hvor han ønsket å hjelpe til med gårdsarbeidet. Den 10.10.1971 ble det flagget på halv stang. Otto Hansens rike og aktive liv var over. Han ble nær 86 år.

I dag er virksomheten delt mellom lokalene på Lund, i Søgne og på Nodeland. Størstedelen av aktiviteten er produksjon av avansert utstyr til oljeindustrien, men annen tradisjonell industri står fortsatt for en betydelig del av omsetningen.

Erlings to sønner, Øystein og Peer Otto Holte, står nå for driften. Øystein er daglig leder. I tillegg jobber fjerde generasjon i bedriften.

(Stykket stod på trykk 6.3.1998 i avisen Lindesnes ifm. 80-års jubileet, men er noe skrevet om, forkortet og fornyet.)

 

Her er vi

veibeskrivelse til KSMV

KSMV har i dag sitt hovedkontor og størstedelen av sin produksjon på Lund i Kristiansand. Det gjør at vi har en gunstig lokalisering i forhold til E18 og transport med bil og fly til det øvrige Europa. Ved vårt produksjonsverksted i Søgne har vi god tilgang til dypvannskai og det er ingen transportrestriksjoner mellom kaianlegget og vårt verksted. Klikk på bildet for detaljert veibeskrivelse til vårt hovedkontor.


Norsk bokmål (Norway)English (United Kingdom)

Klikk for brosjyre

KSMVs brosjyre

Bankinformasjon

Bankforbindelse:
Sparebanken Sør

Bankens adresse:
Postboks 200, N-4662 KRISTIANSAND S, Norway

Kontonavn:
Kristiansands Skruefabrikk & Mek. Verksted AS

Kontonummer:
8220.02.15318

Bank-kode (Swift):
SPSONO22

Org. Nr.:
967794104

IBAN Nr:

NO1282200215318


I 95 år har vi samarbeidet med våre kunder for å løse tekniske utfordringer.

Ofte kan kunden ha ideer som sammen med vår kompetanse og erfaring har resultert i vellykkede og avanserte løsninger.